Struktur?
Fotball er en fascinerende sport. Helt forskjellig fra tv-stol og tribune.
Denne uken var jeg og så laget som de siste årene har fascinert meg aller mest, Arsenal. Tungt å innrømme, livslang Tottenham-supporter som jeg faktisk er. Jeg gledet meg til å få innblikk i hvordan laget spilte, da dette ofte er vanskelig å bedømme på tv. På tv er det lettere å se enkeltmannsprestasjoner enn struktur..
Konklusjon: Å se en helhetlig struktur hos Arsenal var umulig. Det eneste som var helt sikkert var at Almunia sto i mål.
Midtstopperne Gallas og Vermaelen spilte stort sett midtstoppere. Unntaket var at de begge i løpet av kampen var til dødlinjen og slo innlegg. En sjeldenhet sammenlignet med norsk fotball.
Backene Gibbs og Eboue var som sine konkurrenter Clishy og Sagna offensive og lynhurtig på plass da de mistet ballen.
Sentralt på midten spilte Denilson og Song. Begge holdt seg der. Stort sett hele tiden.
Spiss var Vela, og han var svak, også stort sett hele tiden, men han kunne i alle fall defineres som spiss.
Problemene: De siste tre spillerne. Nasri, Arshavin og Fabregas. Hvor spilte egentlig de? De byttet konstant plass og i perioder var to av dem på samme side. Så var Arshavin oppe og spilte spiss en stund, før Fabregas tok over, helt til Nasri løp igjennom i midten og scoret. Kort sagt, det var umulig å si hvor de spilte hen.
Kan tenkes at Arshavin på spillermøtet var satt opp som venstrekant, Nasri til høyre og Fabregas som hengespiss i et 4-4-1-1 system. Men for å si det mildt, gutta hadde friheter innenfor dette.
Og hvorfor funket det? Arsenal vant 2-0. Alle tre søkte ball hele tiden og de jobbet knallhardt når de mistet den. Det pleier å funke det!
Det var noe utrolig befriende og litt, vel unorsk over det hele...
11 kommentarer
Permalink
Del med andre
